Destruktiv material prøving

Tirsdag Uke 13

Vi skulle se på strekkprøving, slagseighetsprøving og hardhetsprøving.

Strekkprøving

Det vi gjorde var og sette inn ett rundtjern i en maskin som skulle strekke materialet så mye som mulig helt til det røyk. Det så omtrentlig slik ut. Målingen blir målt mellom disse to sensorene du ser på bildet.

Utføring

Vi festet rundtjernet fast i apparat som på bilde over. Så startet vi maskinen og ventet til vi fant bruddgrensen. Mens vi ventet målte datamaskinen resultatene.

Resultat

Vi brukte ett rundtjern som var 10mm i diameter. Det det vi fant ut var att det elastiske området til materialet tålte opp til 2,8 tonn når det ble strekt fra hverandre. Da vi kom over dette så begynte materialet å sprekke, og etterhvert så sleit det og vi hadde to biter. Altså bruddgrensa her var på 2.8tonn.

Konklusjon

Det vi fant ut var omtrentlig hvor mye "strekking" dette rundtjernet tålte og ett innblikk i hvordan man gjør dette. Jeg syntes det var en interessant erfaring.


Slagseighetstesting

Det vi gjorde da var å plassere en liten metall bit i ett apparat som hadde en slegge som skulle måle hvor mye kraft det måtte til får å knekke. Vi prøvde to biter av samme material, den ene var romtemperert og den andre var kjølt ned til -30 grader.

Slik så apparatet ut. Man plasserer den lille metallbiten nederst der du ser pilen. Så slipper man slegga fra toppen og ned.

Utføring

Først hentet vi den romtemperte delen og la på plass. Så slapp vi slegga ned. Deretter tok vi og festa slegga på plass igjen, hentet den nedfryste delen og satt den på plass og kjørte på igjen.

Resultater

Det vi fant ut var at den romtemperte hadde en seight på 23 kpm mens den nedfryste hadde en slagseighet på bare 11kpm. Altså den som var varmest var mye seigere enn den kalde.

Konklusjon

Jeg fikk vel mer bekreftet teorien min om at kalde materialer var sprøere enn varme.  Men det var også en interessant erfaring.



Hardhetsprøving

Det vi gjorde her var å prøve hvor hardt materialet var. Det gjorde vi ved å plassere en liten metallbit i apparatet så presset det nedpå materialet.

Men det var tre forskjellige type spisser som man brukte.

Vikers - En slags diamant firkant

Brinell - Det var en kule

Rockwell - Den var kon formet.

Utførelse

Vi la materialet la en testbit som vi hadde klar på apparatet og presset ned.

Resultater

Vi fikk ingen korrekte svar på dette fordi den biten vi prøvde hadde blitt testet før og derfor hadde den mange merker som da har svekket eller styrket materialet. Derfor får vi ikke korrekte svar.

Konklusjon

Vi fant ut at man ikke skal ha noen merker eller noe slikt i materialet hvis man skal finne ut den korrekte hardheten. Det var en skuffende erfaring ettersom vi ikke fikk prøvd dette ut ordentlig.