Vi skulle se på strekkprøving, slagseighetsprøving og hardhetsprøving.
Strekkprøving
Det vi gjorde var og sette inn ett rundtjern i en maskin som skulle strekke materialet så mye som mulig helt til det røyk. Det så omtrentlig slik ut. Målingen blir målt mellom disse to sensorene du ser på bildet.
Utføring
Vi festet rundtjernet fast i apparat som på bilde over. Så startet vi maskinen og ventet til vi fant bruddgrensen. Mens vi ventet målte datamaskinen resultatene.
Resultat
Vi brukte ett rundtjern som var 10mm i diameter. Det det vi fant ut var att det elastiske området til materialet tålte opp til 2,8 tonn når det ble strekt fra hverandre. Da vi kom over dette så begynte materialet å sprekke, og etterhvert så sleit det og vi hadde to biter. Altså bruddgrensa her var på 2.8tonn.
Konklusjon
Det vi fant ut var omtrentlig hvor mye "strekking" dette rundtjernet tålte og ett innblikk i hvordan man gjør dette. Jeg syntes det var en interessant erfaring.
Slagseighetstesting
Det vi gjorde da var å plassere en liten metall bit i ett apparat som hadde en slegge som skulle måle hvor mye kraft det måtte til får å knekke. Vi prøvde to biter av samme material, den ene var romtemperert og den andre var kjølt ned til -30 grader.
Utføring
Først hentet vi den romtemperte delen og la på plass. Så slapp vi slegga ned. Deretter tok vi og festa slegga på plass igjen, hentet den nedfryste delen og satt den på plass og kjørte på igjen.
Resultater
Det vi fant ut var at den romtemperte hadde en seight på 23 kpm mens den nedfryste hadde en slagseighet på bare 11kpm. Altså den som var varmest var mye seigere enn den kalde.
Konklusjon
Jeg fikk vel mer bekreftet teorien min om at kalde materialer var sprøere enn varme. Men det var også en interessant erfaring.
Hardhetsprøving
Det vi gjorde her var å prøve hvor hardt materialet var. Det gjorde vi ved å plassere en liten metallbit i apparatet så presset det nedpå materialet.
Men det var tre forskjellige type spisser som man brukte.
Vikers - En slags diamant firkant
Brinell - Det var en kule
Rockwell - Den var kon formet.
Utførelse
Vi la materialet la en testbit som vi hadde klar på apparatet og presset ned.
Resultater
Vi fikk ingen korrekte svar på dette fordi den biten vi prøvde hadde blitt testet før og derfor hadde den mange merker som da har svekket eller styrket materialet. Derfor får vi ikke korrekte svar.
Konklusjon
Vi fant ut at man ikke skal ha noen merker eller noe slikt i materialet hvis man skal finne ut den korrekte hardheten. Det var en skuffende erfaring ettersom vi ikke fikk prøvd dette ut ordentlig.
